I motsetning til sine kolleger, vant Sven ingen stor internasjonal tittel som juniorløper. Hans sportslige karriere startet først etter 1993. I sitt første verdensmesterskap fikk han gull i lagkonkurranse i Borowetz, Bulgaria. Og bare en måned senere, i mars 1993, vant han sitt første verdenscuprenn i sprint i Kontiolahti. Da hans første verdenscupsesong var over, hadde han til og med vunnet verdenscupen i sprint og var blitt nummer seks sammenlagt i verdenscupen. - Sven var  som sistemann i troppen blitt sesongens mester. Også starten på 1993/94 sesongen var framgangsrik. I de elleve verdenscuprennene før de Olympiske lekene, ble han bare to ganger dårligere enn en 10. plass. Fem ganger var han på pallen, og dette førte ham til medaljekandidat. Forbundstrener Norbert Baier betegnet Sven som sin mest stabile vinterutøver. Faktisk kunne Sven i sitt første OL-løp, 20 km, ta hjem en bronsemedalje. 
Da han ble spurt om han ikke ergret seg over de to bommene som ville gitt ham en enda bedre plassering, sa han bare: ”En medalje i mitt livs første olympiske løp - mitt hjerte, hva mer kan du forlange!” Frank Luck, gift med Sven sin søster Andrea, endte på sølvplass i den samme konkurransen, en dobbel grunn til feiring i familien Fischer. For Sven sin far var det til og med ”den lykkeligste dagen i mitt liv etter fødselen til mine barn”. I den olympiske sprintøvelsen ble Sven til slutt nummer syv, bronseløpet satt enda i beina. Selv om russerne var klare favoritter, vant det tyske herrestafettlaget med Sven på siste etappe gullmedaljen i den raskeste av alle olympiske stafettløp noensinne.  Olympischer Sprint in Lillehammer 1994: Silber für Frank Luck, Bronze für Sven Fischer

Ved siden av Sven sine medaljer fikk Frank Luck (20 km) og Ricco Gross (sprint) sølv. Et flott resultat for det tyske herrelaget til tross for forstyrrende kritikk i egen leir overfor lagets skiteknikere. Svens kommentar til det hele var kun: ”Hva så? Man må klare seg også uten optimale ski.” Fram til i dag har han aldri gitt skylda på utstyret hvis ikke alt har gått som ønsket. På slutten av sin andre verdenscupsesong vant Sven igjen verdenscupen i sprint, og ble til og med  nummer to sammenlagt. Man er på tross av denne store framgangen, fristet til å si ”bare nummer to”, for det manglet bare to poeng for at han skulle vunnet. Egentlig hadde han til og med samlet de fleste verdenscuppoengene, men etter den kompliserte regneprosedyren, etter fratrekk av strøkne resultater, etter diskusjoner om det tvetydige reglementet for tildeling av poeng, og på grunn av det faktum at olympiaderesultater den gang ikke talte i en verdenscup, ble Sven bare nummer to.  
Deretter fulgte den til da svakeste verdenscupsesongen som var betinget av den Pfeifferske kjertelfeber som hindret en normal sesongforberedelse. En femteplass fra Bad Gastein, to tyske mestertitler i sprint og stafett og en andreplass i Lahti var, bortsett fra gode plasseringer i stafett, de eneste sportslige lyspunkter i sesongen. I VM i Anterselva i februar 1995 vant Sven gull i stafett, men suksessen i de andre disiplinene uteble mye fordi han hadde vert syk foran VM. Mye verre var likevel dopingsmistanken landslagsmedlemmet Holger Schönthier satte ut mot Sven. I flere måneder opptok Schönthier retten med sine grunnløse beskyldninger og sørget for store overskrifter. Til og med den høstlige ytelseskontrollen i Oberhof i september 1995 avlyste DSV fordi utøverne ville vise seg solidarisk med Sven. De truet med å boikotte arrangementet hvis Schönthier deltok. Landslagstrenerne Norbert Baier og Frank Ullrich gjorde det klart at de ville si opp sine stillinger hvis Schönthier kom tilbake på laget. Heldigvis ble det ikke slik, og Sven nøt så mye støtte fra et intakt nærmiljø, at han kunne takle denne vanskelige situasjonen. Han avsluttet sesongen med sin 18. plass i sammenlagt verdenscuprenn med denne erkjennelsen: ”Har trent for hardt til feil tid”.


© Isabel Bräuer
Translation by Inger Johanne R. Andersen

 
tilbake